Ei av mine tidligere avdelingsledere som alltid gikk etter meg og nok samarbeidet med sin venninne som var fagansvarlig og der hun løy om regelverket til meg har fått lage besøksrom ved et sykehus i Oslo universitetssykehus. Dette misliker jeg sterkt og jeg syns ikke noe om at private får lage besøksrom eller samarbeide med et sykehus. Spesielt ikke mennesker som går etter andre for å ødelegge deres liv. Hun lagde blandt annet også bursdagsfest for alle ansatte i avdelingen som fylte 40 år bortsett fra meg. For det året fylte hun 30 i februar og da lagde hun heller fest for seg selv. Kolleger snakket jo om at det var rart hørte jeg. Jeg skulle få vite at jeg var mislikt og uønsket. Selv om de uten meg ikke hadde fått tilført uføresaker da vi ble omorganisert da jeg tok mange saker og saksmengde var et kriterium for å få tilført uføresaker. Det ble tildelt midler for feiring av 40 års dager. Det ble da servert kake laget av folk fra en vernet bedrift. Jeg vet ikke om det ble det for 30 års dager. (Selv om ei fikk feiing 3 uker etter at hun begynte.) Kanskje hun tok penger tiltenkt meg til seg selv? Etter hva jeg husker ble det sagt at i 2010 så var det ingen pott til feiring av busdager! Men både årene før og etter altså. Her ville altså toppledelsen sørge for at jeg ikke fikk noe eller? Eller var det løgn? Avdelingsleder sa også at hun selv betalte for alt, men hvem vet? Og vi kolleger gav penger til gave. Jeg gav alltid penger til andres bursdager og også andre jubileuemer som når de fikk barn.
Samt at hun sikkert også hadde brutt taushetsplikten og fortalt kolleger av meg, som sin venninne fagansvarlige som løy om regelverket til meg, om min facebook som jo min voldelige eks hadde fortalt de om da han klagde. Hvorfor skulle kolleger som aldri snakket med meg sjekke min facebook? Med mindre de selvsagt var ute etter meg og derfor også frøs meg ut på jobben! Og skrev jeg om det så skulle jeg tas! Eller så var det løgn og bare noe de brukte for å skremme meg! De ville jo heller aldri oppgi hjemler for å nekte meg innsyn i hvem de var.
Sykehusnorge har jo også samarbeidet med sykehusaksjonen der lederen var den som stalket meg på facebook 8 år etter at jeg hadde flyttet fra bygda jeg bodde i og der de også gikk etter meg for å frata meg omsorgen og der hun sendte melding til barnevernet da jeg skrev om menn som tvang seg hjem til meg.
Jeg har gått til kontroller ved Rikshospitalet for min lungesykdom siden 2012, men nå er det altså slutt. Ei fra administrasjonen ringte meg i dag og spurte om jeg ville fortsette å møte der til kontroller og da jeg fortalte om dette ble vi enige om at vi sluttet med kontroller. Det er jo noe rart å bare si at da avslutter vi kontrollene når jeg sier at jeg har sagt at jeg aldri vil oppsøke noen sykehus i Oslo etter at de har samarbeidet med min tidligere leder i NAV som ville ødelegge mitt liv. Skal ikke de redde liv uansett hva en pasient sier? Går ikke helsen foran det en pasient sier? Har det kanskje aldri vært noe alvorlig? Eller tok de meg kun inn for å drepe meg kanskje der de og min tidlgere leder og eks da hadde planlagt å forgifte meg? Min tidligere leders mor døde jo av lungesykdom. Kanskje de tok blod fra henne og fikk det inn i meg? Er det lov å la pasienter dø om de ønsker det? Det er jo de som sitter med fasiten på min sykdom og fremtidsusiktene. Hvis de vet at det er alvorlig så er de forpliktet til å hjelpe meg!
Jeg avbestilte jo timen i vår, men det var fordi det var så mye mas med corona. Det ble også nevnt i telefonsamtalen nå som om det betydde at jeg ville frasi meg alle videre kontroller. Jeg kan jo gå til fastlegen da selvsagt som de sa. Jeg vet jo selv at man merker det om man er alvorlig syk for det var slik jeg merket lungesykdommen da blodtrykket hadde økt til 170 og jjeg ble svært engsterlig og bekymret. Jeg husker at jeg ikke klarte å vaske opp da jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med det jeg følte med, ikke med oppvasken altså. Da tilkalte jeg min mor så hun passet min sønn og jeg dro til legevakten. Det var der de sa jeg hadde 170 i blodtrykk. Etterhvert bestile jeg jo time til min fastlege og ble så sendt til ulike undersøkelser. Det verste var ogå at jeg fikk så stygge tanker om å skade folk! Det var som om et gitter gikk opp i hjernen og jeg ikke lenger hadde noen samvittighet. Heldigvis klarte å holde tankene unna. Og nå har jeg ingen slike tanker mer. Heldigvis!!! Min eks fortalte jo at han selv merket når han fikk tankekjør. Kanskje det var av samme sorten. Kanskje slik fysiologisk sykdom også påvirker det psykiske! Og kanskje han forgiftet meg med hasj (eller sterkere saker) som han også sa at han røykte hjemme hos meg uten at jeg visste det og der han også truet med å fortelle barnevernet at jeg lot han røyke og at jeg også røyket med han. Men jeg røyker ikke!
Det begynte jo med at jeg brant meg i halsen men en kjøttbolle som var for varm som jeg hadde til middag, da jeg selvsagt deltok i debatt på nettet og som vanlig var utsatt for angrep fra andre og derfor var meget stresset. (Jeg husker ei klient fortalte om at noe lignende hadde skjedd henne!).Jeg fiikk jo da sjokk! Og deretter utviklet det seg. Da drev jeg også på med å lære meg å svømme og jeg gikk både på svømmekurs og drev på alene. Siden jeg har sterk vannskrekk så krevde det betydelig fra meg. Jeg drev mye på med å holde pusten under vann. Jeg tror det kan ha påvirket lungene. Men jeg lærte meg det etterhvert da, etter minst 1000 timer! Jeg kunne svømme midt i bassenget uten å være redd på slutten, men med en gang jeg begynner å tenke at jeg vil drukne så kan jeg begynne å kave fortsatt. Nå er det mange år siden jeg har svømt. Dette var da jeg var 40 år. Og jeg fikk altså denne sykdommen da jeg var 41 år. Jeg holdt på til jeg var 42 – 43 år. Det luktet klor av meg! Men jeg når alltid mine mål da uansett hvor dårlig utgangspunktet er. Selv om det tar tid.
Jeg ble også svært svimmel og knapt klarte å gå og det føltes som om jeg holdt på å svinne hen, samt at jeg hadde svært sterke smerter i brystkassa og en natt trodde jeg at jeg skulle dø og da drømte jeg at jeg fløt i en elv og jeg så vakre sterke farger i naturen rundt meg. Jeg har lest at dette har mange av de som holder på å dø opplevd. Det morsomme var at jeg fløt på ryggen da jeg har vannskrekk og overhodet ikke liker å ligge på ryggen i vannet, men her gikk det helt greit. Elva slynget seg også gjennom terrenget. Det lignet på Akerselva, men den hadde jeg jo ikke sett da jeg bodde på Furuset da. (Jeg bodde jo like ved Akerselva da jeg bodde på Grefsen som barn men der er den mer stille og rett frem, samt noe rette småfosser over småe demninger da. Jeg og mine venninner lekte jo der) Jeg har jo høyt blodtrykk i lungene så da før jeg begynte med medisiner så holdt vel blodårene mine på å tette igjen og jeg fikk surstoffmangel i hjernen en kort stund. For jeg kom jo tibake. Jeg er også av de 5-7 % som kan bruke medisiner for min sykdom, det har de ihvertfall sagt. Men jeg er ikke redd for dødsøyeblikket etter dette. Det var svært vakkert og med mye kjærlighet. Om man dør på denne måten da.
Jeg har jo vanligvis smerter i hele kroppen hver dag så jeg kan ikke vite hva som er normalt eller ikke. Bivirkninger av medisinne har jeg også ofte. Diabetes symptomer har jeg mye av, altså jeg merker lavt blodsukker og når jeg tar noe sukkerholdig så bedrer det seg. Jeg har også et gang eller to hatt metallsmak i munnen. Vannlatingsproblemer har jeg hatt et par ganger. Vondt i venstre hand har jeg ofte. Men det kan jo også komme av at jeg bruker datamaskin mye. Men det går jo over. Smerter i brystkassa på både høyre og venstre side har jeg ofte.
Det kan jo også være Oslo universitetssykehus som mener at disses rettigheter går foran mine og at jeg bare farer med løgn om de.
Det kan også være hevn fordi jeg har skrevet om de og det at de tillater at ansatte får gå med hijab. Jeg vill heller ikke være med på forskningsopplegg da jeg mistenkte at de ville sjekke genene til etterkommerne etter de kongelige. Eller at staten ville det da.
Jeg har jo lært meg å leve med sykdommen og det går bra. Jeg tenker lite på sykdom og det er også min filosofi.
Men helsepersonell skal være klar over sitt ansvar om de ikke følger meg opp! Men politiet vil selvsagt drite i det som i alt annet når det gjelder meg. Min tidligere avdelingsleder Kagnes har vunnet frem her, hun visste nok hvordan jeg ville reagere og hun visste jeg hadde en lungesykdom og gikk på Rikshospitalet. Og de på Rikshospitalet samarbeider kanskje med henne….. Jeg skal altså hele tiden vite at min tidligere avdelingsleder som alltid gikk etter meg har fått lage besøksrom og har fått innpass og makt ved norske sykehus. Fy faen. Jeg lurer på hvem ved OUS som godkjenner at private kan bestemme ved deres sykehus og antakelig heller ikke bidra med penger. (Hun sier selv i intervjuet at man må få godkjent det økonomiske).
LailaMonicaVedumstuenHøibakkenNikolaisen 